An Essay Toward a History of Shakespeare in Norway | Page 4

the players. Translated by P.F. Foersom in
Nytaarsgave for Skuespilyndere.
It may be added that in 1807 appeared the first volume of Foersom's
translation of Shakespeare's tragedies, and after 1807 the history of
Shakespeare in Denmark is more complicated. With these matters I
shall deal at length in another study.]
B
It was many years before the anonymous contributor to Trondhjems
Allehaande was to have a follower. From 1782 to 1807 Norwegians
were engaged in accumulating wealth, an occupation, indeed, in which
they were remarkably successful. There was no time to meddle with
Shakespeare in a day when Norwegian shipping and Norwegian
products were profitable as never before. After 1807, when the
blundering panic of the British plunged Denmark and Norway into war
on the side of Napoleon, there were sterner things to think of. It was a
sufficiently difficult matter to get daily bread. But in 1818, when the
country had, as yet, scarcely begun to recover from the agony of the
Napoleonic wars, the second Norwegian translation from Shakespeare
appeared.[8]
[8. _Coriolanus, efter Shakespeare_. Christiania. 1818.]

The translator of this version of Coriolanus is unknown. Beyond the
bare statement on the title page that the translation is made directly
from Shakespeare and that it is printed and published in Christiania by
Jacob Lehmann, there is no information to be had. Following the title
there is a brief quotation from Dr. Johnson and one from the "Zeitung
für die elegante Welt." Again Norway anticipates her sister nation; for
not till the following year did Denmark get her first translation of the
play.[9]
[9. The first Danish translation of Coriolanus by P.F. Wulff appeared in
1819.]
Ewald, Oehlenschlæger, and Foersom had by this time made the blank
verse of Shakespeare a commonplace in Dano-Norwegian literature.
Even the mediocre could attempt it with reasonable assurance of
success. The Coriolanus of 1818 is fairly correct, but its lumbering
verse reveals plainly that the translator had trouble with his metre. Two
or three examples will illustrate. First, the famous allegory of
Menenius:[10]
_Menenius:_ I enten maae erkjende at I ere Heel ondskabsfulde, eller
taale, man For Uforstandighed anklager Eder. Et snurrigt Eventyr jeg
vil fortælle; Maaskee I har det hørt, men da det tjener Just til min
Hensigt, jeg forsøge vil Nøiagtigen det Eder at forklare. . . . . . Jeg Eder
det fortælle skal; med et Slags Smil, der sig fra Lungen ikke skrev;
Omtrent saaledes--thi I vide maae Naar jeg kan lade Maven tale, jeg
Den og kan lade smile--stikende Den svarede hvert misfornøiet Lem
Og hver Rebel, som den misundte al Sin Indtægt; Saa misunde I
Senatet Fordi det ikke er det som I ere.
_Første Borger_: Hvorledes. Det var Mavens Svar! Hvorledes? Og
Hovedet, der kongeligt er kronet, Og Øiet, der er blot Aarvaagenhed;
Og Hjertet, som os giver gode Raad; Og Tungen, vor Trumpet, vor
Stridsmand, Armen, Og Foden, vores Pragthest, med de flere
Befæstingner, der støtte vor Maskine, Hvis de nu skulde....
_Menenius_: Nu hvad skulde de?... Den Karl mig lader ei til Orde
komme, Hvad vil I sigte med det _hvis de skulde?_

_Første Borger_: Hvis de nu skulde sig betvinge lade Ved denne
Slughals Maven som blot er En Afløbs-Rende for vort Legeme?
_Menenius_: Nu videre!
_Første Borger_: Hvad vilde Maven svare? Hvis hine Handlende med
Klage fremstod?
_Menenius_: Hvis I mig skjænke vil det som I have Kun lidet af,
Taalmodighed, jeg mener, Jeg Eder Mavens Svar da skal fortælle.
_Første Borger_: I! Den Fortælling ret i Langdrag trækker!
_Menenius_: Min gode Ven, nu allerførst bemærke. Agtværdig Mave
brugte Overlæg; Ei ubetænksom den sig overiled Som dens
Modstandere; og saa lød Svaret: I Venner som fra mig ei skilles kan!
Det Sandhed er, at jeg fra første Haand Modtager Næringen som Eder
føder, Og dette i sin Orden er, thi jeg Et Varelager og et
Forraads-Kammer Jo er for Legemet; men ei I glemme: Jeg Næringen
igjennem Blodets Floder Og sender lige hen til Hoffet-Hjertet-- Til
Hjernens Sæde; jeg den flyde lader Igjennem Menneskets meest fine
Dele; Og de meest fast Nerver, som de mindste Blandt Aarene fra mig
modtager hver Naturlig Kraft, hvormed de leve, og Endskjøndt de ikke
alle paa eengang-- I gode Venner (det var Mavens Ord) Og mærker
dem heel nøie....
_Første Borger_: Det vil vi gjøre.
_Menenius_: Endskjøndt de ikke alle kunde see, Hvad jeg tilflyde lader
hver især, Saa kan jeg dog med gyldigt Dokument Bevise at jeg
overlader dem Den rene Kjærne, selv beholder Kliddet. Hvad siger I
dertil?
_Første Borger_: Et svar det var-- Men nu Andvendelsen!
_Menenius_: Senatet er Den gode Mave: I Rebellerne. I undersøge blot
de Raad det giver Og alt dets Omhue. Overveier nøie Alt hvad til
Statens Velferd monne sigte, Og da I finde vil, at fra Senatet Hver

offentlig Velgjerning som I